Vår siste dag på brasiliansk jord startet grytidlig. Før soloppgang, nærmere bestemt klokken 05.00, begynte vi vår vandring i jungelen. Målet for turen var å bestige den såkalte Pappegøyetoppen som rager høyt over den tette jungelen. Bortsett fra Silje og Christopher (som dessverre ikke kunne være med grunnet medisinske årsaker), var hele klassen med på denne turen. Iløpet av turen opp til toppen ble ddet gradvis lysere, noe Bård satte stor pris på. Han fikk seg nemlig en skikkelig trøkk i hodet da han i mørket tidlig på morgenen gikk rett i en trestamme. På veien hørte vi også mye brøleaper. Deres karakteristiske skriking var enkelte ganger svært inntens og de kan ikke ha vært langt unna. Åsmund, som gikk litt i forveien, var faktisk så heldig at han så noen av disse apene, og de skal vistnok ha kastet frukter på han! Etter to timers vandring i tropejungelen, tidvis i svært krevende terreng, kunne vi endelig gå de siste skrittene opp på Pappegøyetoppen.

Pico do Papagoia

Det synet som møtte oss der oppe var magisk. En fantastisk utsikt over nesten hele øyen. Solen like over horisonten, skyfri himmel og brøl fra apene i jungelen under oss. Vi satt på toppen i en god stund. En løshund hadde hengt seg på oss helt fra hotellet og fulgt oss til toppen. På veien ned kan den ha reddet livet til en av oss. Hunden forsvant nemlig plutselig inn i noen busker og kom ut med en ganske liten rød og svart slange i munnen. Han ristet på den og la den mer eller mindre døde snoken fra seg på bakken foran oss. Maren og Ole-Martin tenkte de ville ha noe å skryte av i ettertid, så de tok på slangen. I ettertid viste det seg at denne slangen var dødelig! Vi så ingen flere dødelige dyr på veien ned til hotellet, og i halv 9 tiden satt vi fortsatt i livet og spiste en etterlengtet frokost med blant annet eggerøre og vannmelon på menyen. Klokken var enda ikke mer enn vanlig vekketid, og vi var alle enige om at turen på Pappegøyetoppen hadde vært en fantastisk start på dagen.

Hjemreisen til Norge begynte ikke før seinere på ettermiddagen, og tiden fram til det slo vi i hjel med blant annet kortspillene blong og viggo. Da klokken var 17 var vi alle klare på kaien med koffertene og hjemreisen begynte med en forfriskende tur i en nesten overlastet speedboat. På kaien på andre siden ventet en minibuss-taxi og en to timers tur til flyplassen i Rio. Etter litt venting på flyplassen kunne vi i 11 tiden på kvelden endelig sette oss inn på flyet. Turen var snart over, og ingen av oss kunne i sine villeste fantasier tenke seg den dramatikken som snart skulle utarte seg før take-of. Ved siste pass-sjekk før inngangen til flyet begynner undertegnede å blø neseblod. Jeg tenker at det ikke er så alvorlig så holder noe papir til nesen, mens Vetle hjelper meg med å holde passet. Jeg kom fint gjennom sjekken uten problemer. Jeg går så inn på en do og vasker meg og stikker noe papir opp i nesen. På vei gjennom tunnelen inn til flyet spør så en flyvertinne meg en rekke spørsmål om meg og neseblodet mitt. Hun sier at det ikke er noe problem, men at hun blir nødt til å gi beskjed til kapteinen. Inne på flyet snakker jeg med kapteinen og han noterer ned setenummeret mitt, ”slik at vi kan sjekke om det går bra med deg under flyturen”, begrunnet han det med. På plass i setet mitt like før take-of kommer flere ganger flyvertinner bort til meg og spør om personopplysninger og andre medisinske opplysninger. Jeg sier jeg ikke har noen problemer og at jeg føler meg helt fin. Neseblodet har dessuten stoppet å blø på dette tidspunktet. Det hele er ganske komisk og spørsmålene fra flyvertinene fører til en del latter blant meg, Bård og Kenneth. Men spøk blir fort til alvor. Etter tiden flyet egentlig skulle tatt av fra flyplassen trapper hele tre flyvertinner og en mann opp foran meg. ”Sorry, but you have to leave the plane! We cant take of with you ombord, so please pack your pack your bag and come with us”, sier den ene vertinnen. De har snakket med det medisinske apparatet på tlf, og det er ingenting de kan gjøre når beslutningen fra legene er at jeg ikke kan være med. Så etter å ha summet meg litt ser jeg ikke noe annet valg enn å pakke sekken min og gå mot utgangen. Jeg får besjed om at bagasjen min allerede er tatt av flyet. Jeg får bankkortet til skolen, skriver koden på hånden min og er innstilt på å ta inn på hotel mutters alene i Rio de Janeiro. Men akkurat idet jeg skal ta første skritt ut av flyet og inn i tunnelen, stopper kapteinen meg og sier han har ombestemt seg. Til tross for hva legene på tlf sier, overstyrer han beslutningen og vil at jeg skal få være med likevel. En utrolig lettelse, og en halvtime forsinket letter flyet fra Rio med kurs for London. Forsinkelsen begrunnes på høytaleren med en medisinsk situasjon som måtte løses. Resten av turen hjem til Norge gikk smertefritt, og gode og trøtte var vi tilbake på Rønningen i halv 9 tiden fredag kveld. Turen til Brasil var svært vellykket, og vi sitter igjen med svært mange gode opplevelser. På den annen side har vi også sett en del elendighet og hvor store forskjeller det er i levestandard i et land som Brasil. Det er noe spesielt å se slikt med egne øyne, og noen av oss har kanskje fått et litt annen perspektiv på ting etter denne turen. All honnør til Øivind, Ole-Martin og Åsmund som har planlagt turen. Takk for en super tur alle sammen! Fillip-André

Lørdag 14 november

Skyfri himmel, sol og 40 grader. Dette var i utgangspunktet fridag. Vi ble vekt som vanlig 0930 (vi noe senere ettersom vi hadde en stein-saks-papir turnering om å åpne døren), bareat denne dagen ble vi innkalt til møte på gangen. Noen minutter senere var vi samlet. Vi fikk 2 valg: Kjøre morgendagens opplegg idag og heller få fri imorgen.  Jeg visste det kom til å bli fjelltur idag! Etter noen få ord fra Vetles munn senere var vi på vei! Vil bare få sagt takk til Vetle, uansett hvor mye jeg hatet deg der og da, er jeg glad for det nå. En times busstur senere var vi fremme og det første som møter oss er en meget idyllisk sandstrand fylt med mye sol og musikk. Vil forresten nevne at det var en innfødt på stranden som sang U2 – Stuck in a moment bedre enn Boni selv, no joke! Etter mye bading, taning, guarana og noen brennsår (Kenneth) stod fjellturen for tur. Vi måtte skynde oss ettersom vi hadde en avtalt fotballkamp ved hotellet et par timer senere. Toppen vi skulle gå til var skyhøy og det var mye jungel mellom oss og målet.  Jeg bestemte meg for å få det unnagjort så fort som mulig og etter ca en halv time med makspuls var vi på toppen hvor vi hadde en enorm utsikt utover Rio de Janeiro. Hyggelig! Ettersom det kun gikk nedover på tilbaketuren, gikk det kjapt.

En kjapp topptur

Så var hjemturen det neste. Vi ble noe forsinktet, men de innfødte tok like godt imot oss som alltid. Etter fotballkampen var det fritid frem til neste kveld hvor vi skulle på grillfest i en favela. Vi (noen av oss iaffal) benyttet kvelden med en enhet alkohol, god mat og lesing i sengen

En dagsrasjon Guarana for tre Rønnere

Fredag 13.11

Her på Clube Naval får vi heldigvis sove litt lenger så dagen vår begynner ikke før mellom 9 og 10, som er en kjekk forbedring fra de trøtte morgenene i Rio! Planen i dag var egentlig å ha en treningsdag, men når vi var på besøk i sjømannskirka, fikk vi høre om et prosjekt, som ungdom i oppdrag jober med. Så vi hadde bare en mini treningsøkt, som for mange ble til bading og ‘taning’. Vi reiste deretter tilbake inn i Rio for deretter å ta en busstur inn til en favela. Det var en relativt liten favela med ‘bare’ ca 30. 000 innbyggere. Her traff vi Jorunn Molvik som jobber i ungdom i oppdrag. Hun viste oss rundt i favelaen, som var i en litt verre tilstand enn det vi er vandt til i favelaen i Niterôi. Hun fortalte at der er det narkolangerene som styrer i byen, men deres arbeid blir respektert av dem, så de er trygge, til en viss grad. Jorunn viste oss hva ungdom i oppdarg har fått til i den favelaen, de hadde et legesenter, en barnehage, musikkskole og bibliotek med data undervisning. De har også et fotball prosjekt for at barna skal ha noe å gjøre annet enn å henge på gata. Når vi ble vist ut av byen så var det mange som stoppet opp og så med store øyne på ‘gringotoget’ som gikk forbi. Det var også en som sto og vinket med et maskingevær, som gjorde noen av oss lettere nervøse.

Når vi kom oss tilbake til Niterôi måtte vi skyndte oss, vi hadde nesten ikke spist hele dagen, men vi skulle spille kamp med noen lokale gutter, så det ble til at vi løp tilbake for å skifte, så fikk vi mat på fotballbanen. Det tok en stund før kampen begynte, så vi satt bare og snakket med alle ungene som hadde kommet ned for å se. Sykt herlige unger! Kenneth er som alltid populær med triksingen sin, han får kastet en ball til seg til en hver tid der de vil at han skal vise dem noe. Cristopher har sjarmert alle jentene og alle fjortenåringene vil kysse ham. Phillip ha fått seg en egen supporter gjeng som alltid er tilstede bak mål når han er keeper. Og ellers så blir vi alle bombandert med spørsmål og komplimenter, og blir helt sjarmert av alle menneskene!

Hilsen Maren

Onsdag 11/11

Da var nok en fantastisk dag over. Dagen startet med en nydelig frokost, hvor vi krysset av et lite skjema, og ble servert eggerøre, vannmelon og en herlig ferskpressa appelsinjuice. Da den var sånn halvveis fordøyd, var det på med en valgfri treningsøkt, hvor vi blant annet kunne velge mellom fotball, tennis, beachvolley, basket og masse mer. For undertegnede falt valget ganske så greit på fotball, noe som skulle bli en svært så svetterik økt. Fotball i 40 grader med steikende sol ble som forventet ganske så hardt. Jeg kan banne på at i løpet av denne intense halvtimen med hard jobbing, mistet jeg minst 10 kilo kroppsvæske. Men alt i alt var det «værdde», i og med at Fillip og Bård ikke hadde veldig mye å stille opp med mot Eiriks og Siljes sambaskills. Yeeeeeeees.

Etter å ha slitt oss totalt ut med planke og pushups langs bassengkanten (jeg gadd ikke), ble det til slutt tanning etter mye masing fra Bård. Der fikk han og resten av folka ligge og slikke sol i 4 gode timer, mens jeg holdt trøya på, pga. tidligere uforsiktighet i den knallsterke sola. Når det er sagt er jeg ikke den eneste som har vært mindre forsiktig, Kenneth har fått en «ødelagt» rygg, og Fillip har greid å skaffe seg soleksem.

Da tan-kingen Bård var fornøyd med dagens TT-økt (tan og trening), var det opp og slappe av på rommet før vi skulle ut og spille beachfotball. Dette ble nok en fuktig opplevelse, med pøsende regnvær og sand opp til halsen. Her ble det nok en gang 2 landskamper, hvor begge såvidt endte i favør gul, grønn og svart. Den «såvidt’en» kan vi takke Fillip for, som gjorde en guddommelig opptreden i mål i den brasilianske sanden. Utrolig å bli rundlurt av 14 år gamle jenter og gutter som har mer teknikk enn vi noen gang kan drømme om. Det skal også nevnes at jeg var skikkelig på hugget i dag (for en gangs skyld), med 3 stolpeskudd og 2 mål.

FELLEP

Deretter var det bort til klubben og ta en etterlengtet dusj før vi skulle til Dona Graça og spise i favelaen. Dette skulle vise seg å bli nok en fantastisk opplevelse med herlige mennesker og himmelsk mat. Vi fikk servert kylling med ris og pasta, en ris og pasta utenom det vanlige. Til dessert var det en uslåelig fruktsalat, hvertfall den beste jeg, og flere andre, har smakt. Etter å ha nytt desserten godt og lenge, dro Åsmund fram gitaren og lagde fantastisk steming med allsang på både portugisisk og norsk. Flere naboer kom og lurte på hva som foregikk, og fikk et godt glis om munnen da de så oss sitte der med gitar og skrike løs av full hals. Etter å ha vært der i godt og vel 2 timer, bar det dessverre hjem igjen til «kjedeligere» omgivelser. Her slokna Kenneth som en dupp, etter å ha hatt et forrykende trikseshow. Han er herved kåra til en levende legende blant lokalbefolkningen i Niterói.

Kenneth - eller Kennedy om du vil

Ellers kan vi nevne at Christopher har blitt en klar favoritt blant brasilianske tenåringsjenter, noe han vet å glede seg over. Bård har såvidt begynt å se antydninger til den etterlengta tanen sin, mens Vetle endelig fullt og helt har kommet seg på beina etter en heidundranes magesjau.

Over og ut, Eirik.

Tirsdag 10/11

Etter ein etterlengta god natt søvn på heile 9 timar var klassa klar til nye morgonøkter i solsteiken. Diverre var ikkje alle like rusta. Siste trening på Copacabana var på programmet.. Men om det vart trening er ein anna sak. Vi kom på stranda og bstemte oss rett og slett oss for å chille! Dermed vart det bading og solings og leik i strandkanten:) KOS ..og så idrettsvante som vi var denne dagen trong vi godt med næring. Derfor var ein pose chips og guarana(beste brusen som nokon gong har eksistert = hugleik) ein svært tilfredstllande lunsj i heiten..

Etter “lunsj” besøkte vi Karanba, eit sosialt prosjekt starta av tidlegare

Lyn-spelar Tommy Nilsen. Prosjektet er danna for born og unge som lever under harde kår og ikkje har nokon stabile omgivningar.. I fotballklubben Karanba kan ungdomen samlast for å trene og spele fotball og dermed danne sosiale og trygge nettverk noko som er det sentrale og viktige i klubben,

Tommy Nilsen fortalde oss om prosjektet han sjølv står åleine for og driv frå eiga lomme. Vi vart alle svært imponert over kva han har oppnådd sjølv som mennenske, og som medmenneske ovanfor alle dei ungane som verkeleg treng nokon faste holdepunkt i livet. Vi satt igjen med ekstreme inntrykk og ein enorm respekt for nordmannen som gjer så mykje for så mange.

Vi fekk sjå ei fotballtrening av unggutane, der ca 50-60 stk var samla. Vi sjølve satt i skyggen og småsvetta, så korleis gutane på bana i solsteiken mestra treninga er i seg sjølv beundringsverdi..

Etter møte var det klart for avreise frå Rio de Janeiro. Vi tok ei litt vanglande ferge over til Nitteroí, vår bustad den neste veke. Vi fekk ein halvtime på å innreie oss på Clube Naval, ein NICE yatch-club med mange treningsannlegg (tennis-baner,basket,kunstgras,beachvolley,styrkjerom,svømmebasseng mm). Deretter var det klart for kamp mot NOC, eit “jentelag” frå Brasil (var iallfall 4 gutar med + dommaren var trenaren deira). Resultate huskar diverre skribenten ikkje. Fleire kampar vart spelt og det var veldig kjekt å oppleve den store folkemengda som var samlast på strandkanten for å sjå Noreg-Brasil. Spesielt var det ein kar som utmerka seg. Christopher var som ein gud for ei gruppe småjente i 10-14 årsklassa. Enten var det bilete eller kyss, og nokon gjekk så langt som å spør om å få sjå magemusklane!! Han fekk vel ikkje bestemme sjølv ein gong, før dei byrja å dra skjorta hans opp. ..ein skulle berre sett kva for hysteri det vart då småpikene fekk vete han var singel!!

Love is in the air

Etter kampslutt var det tid for middag. Vi var invitert til ein familie i ein favela. Verdens koslegaste folk! Vi fekk ein nydeleg middag og hadde det verkeleg hyggjeleg. Er så beundringsverdi å sjå ein familie som lever i fattige strøk vere så opne og gjestfrie. Der har vi nordmenn noko å lære!

Etter besøket tusla vi heim til sengene våre,og la oss godt under lakenet Natte godt

Med hugleik

-Hanne Montana-

Mandag 09.11.2009 

Vi våknet opp klokka syv for å være klare til volleyballtrening en time senere med de mye positivt omtalte instruktørene Leonardo og Daniel, bortsett fra Øyvind Iversen som tar livet med fullstendig ro. Med Copacabana som område med sine hvite strender lå alt til rette for en økt med mye trening og godt samhold i gruppa. Selv synes jeg det var en god økt med Daniel som lærer, hvor vi stadig fikk mye ros etter å ha sett mye framgang fra dag én. Dette skulle være den dagen hvor vi som disiplinerte elever skulle ta beina fatt og utfordre lommeboka på det gigantiske Rio Sol, et kjøpesenter med butikker som inneholdt det meste.

Etter å sett kvitteringer med alt fra puter og kald Guarana til klær i alle størrelser, hadde klokka passert halv fire og vi begynte å gå tilbake til hostellet med de største menyene fra Mc Donalds å finne i magen på hver og en av oss, selvfølgelig. Vi skulle ha en volleyballøkt til med en av våre lærere Ole Mart11in, som har solid bakgrunn fra denne sporten. Vi delte oss opp i grupper med GRIS som oppvarming i to grupper, før vi øvde på de elementære slagene i sanda, med fokus på forbedring og bratte læringskurver. Hvis det er en eneste elev som ikke har forbedret seg i løpet av turen, forstår jeg ingenting, og til nå har det vært lærerikt og utfordrende.

Rønnere med beachvolleyskills

Nå bar turen videre til Faenza, en restaurant hvor de kunne tilby mye av pizza og grillmat, men noe som magen til Vetle tydeligvis ikke hadde godt av i ettertid. Mørket begynte å senke seg før noen av oss satte oss på et lite utested like ved stranda og hvor det det ble servert øl og guarana. Omsider kom noe som minnet om en kvinnelig mann rundt hjørnet for å selge blomster, noe som ga oss en god latter. Copacabana kan nok helt sikkert by på det meste, og ikke lenge etter ble vi forsøkt svindlet av en sær dame som ikke visste hvordan man bruker en kalkis. Da vi kom tilbake var det bare rett til køys, ettersom alle var slitne etter en lang dag med rikt innhold, bortsett fra stakkars Vetle som måtte tilbringe mye av natta bøyd over toalettet.

av Kenneth Ugleviken

Søndag 8/11

Nok ein tidleg morgon. Og det er dødsvarmt. Før beachvolleyøkta byrja 08.00, smørte instruktøren Leo seg inn med solkrem, til all overrasking. Det er verkeleg sterk sol til å vere november, sterkare enn dei er vande med. Vi merkar vi har blitt bedre teknisk, og øktene blir berre kjekkare.

Rett etter økta drog vi tilbake til hostellet, dusja og skifta. No skulle vi til den skandinaviske sjømannskykjra. Det føltest nesten som vi var heime att, 30 norsktalande personar rundt oss. Det var ei norsk kvinne som fortalte ho hadde budd her i Rio i tre år, men aldri hadde ho opplevd ein slik varme som det er nett no. Ikkje ein gang om sommaren bikkar termoneteret denne varmen. Og dette likar vi Rønnarar.

Etter gudstjenesta, drog vi rett til Maracana-stadion, og skulle sjå fotballkamp. Stadion tek 87´000 tilskodarar, men i kveld var det «berre» 70´000 seter opptekne. Det viste 43 grader på målaren, altså i skuggen. Denne dagen meldte yr.no 25 grader og regn.

Utsikten vår på Maracana - kan det bli bedre?

Det var fantastisk stemning på stadion. Sjølv om vi ikkje skjønte eit kvek av det som blei ropt, sunge eller sagt, vart vi revne med. Turistar som oss er, stod med kameraet oppe i 90 minutt. Vi er gringoar, og vi likar det.

Elles anna sladder:

*Vi sang «Molde banke´ RBK, Å hei å hei å hei, å håå´åå» på T-bana på veg heim frå kampen.

*Øyvind, Christopher og Bård bur ikkje på rom nummer 213 lenger, men på «vimserommet».

*Facebook er absolutt avhengigheitsskapande. Merkar vi.

*Silje har ikkje dårleg humor, ho har fått solstikk.

*Krangel på jenterommet: kva flaske er kven si?

*Ryggen til Kenneth lignar ei vafle med mykje jordbærsylte på.

*Det er sannsynlegvis ein random taxi-sjåfør som køyrer rundt med Kenneth sitt førarkort. Lommeboka er sporløst forsvunnet. Vi tek gladelig imot tips om denne saken, frå publikum.

*Det spekulerast i om Fillip har vore ein drukna katt i sitt tidlegare liv.

*Øyvind har blitt ein hobbyrøykar. «Kun når han er på ferie»

*Det er ikkje til å skjula under stolen at vi blir grisa i futsal av lokalbefolkninga.

*Heile gjengen kjem til å bli stoppa i tollen for overdosa av brusa, «Guarana».

*Fellepinsk er ikkje lenger eit ukjent språk for vår kjære bergenser.

*Portugisiske ord som «Sim» og «obrigado» er blitt mykje brukt, i uansett spørsmål eller samanheng («ja» og «takk»).

*I følge lokalbefolkninga har Eirik fått navnet «Wayne Rooney» og Vetle «Eminem». Silje går under navnet «soccer from Norway», og Maren som «Johannesen 3». Orginalt.

*Trass i sunnmøringen som eg er, gav vi vekk 3 halve pizzaer til lokalheltane i futsal-bingen.

Gringoer på fotballkamp

Vi kosar oss. Det handlar om å hyggje seg.

Koz og klemz, Silje.

Lørdag 7/11.

I dag var vi oppe enda tidlegare enn i går. Dette er på INGEN måte ein ferie. Punktum. Vekkjing 07.00, og klar for beachvolley-økt med Leo(nardo DiCaprio) og Daniel som er trenarar for damelag høgt oppe i eliten her i Brasil. Vi snakkar beachvolley på Copacabana. Vi avslutta som «vanleg» økta med mykje bading og hallveis drukning, og vi vart ikkje mindre raude denne dagen heller.

Neste økt var kl 17.00, teknikktrening med Ole Martin, noko som var veldig lærerikt. Det vart også litt tid for bading etter økta, men det var ikkje lenge. Vi vart jaga inn på land av «Baywatch-vaktene» som ikkje trudde «Gringoane» kunne symje.

Det leid mot kveld, og idrettsgjengen var sultne. Vi åt samans med volleyball-Øyvind og volleyball-dama som vi ikkje hugsar navnet på. Dei er i alle fall på landslaget. Beklager Ole M, men vi er vanvittig dårleg på navn.

Med vennleg sunnmørsk helsing: Silje.

Fredag 6/11.

Første dagen her i Rio de Janeiro.

Vekking kl 08.00.

Pakket og klare for beachvolley på Ipanema. Der skulle vi se landslaget i volleyball for kvinner trene. Planen var også å se herrene, men den treininga var flyttet til ei anna strand.

Derfor fikk vi prøve stranda og solen noen timer istede. Gradestokken viste over 35 varme og det eneste vi kunne se på himmelen var ei enorm sol som stekte, for en velkomst!!

Vårt første møte med bølgene var ikke som forventet. Samtlige løp ut i vannet ble overfalt av ei enorm bølge, vi ble kastet rundt og skyldt opp på land. Strålende underholdning for andre å se 12 kritthvite gringoer flyte opp på land av ei hva de kaller «pinglebølge». Apropo Kritthvit; vi kunne alle finne hverandre lett, siden vi var så ekstremt bleike i forhold til resten av stranda.

Dette var vårt første møte med sola og de fleste ble godt stekt og utover kvelden rødere og rødere….

Etter strandtur var det tid for lunsj og naturlig nok falt hamburger i smak for alle. Ca 20-30 kr for en porsjon med burger og chips. Digg!

Etter lunsj var det tid for litt sightseeing. Da gikk turen til Kristusstatuen, som er den største og nesten eneste turistatteraksjonen i Rio.

Det var ei utrolig utsikt som ventet oss, vi så hele Rio og mere til!

Hilsen Stine, litt Hanne, og bittelitt Silje.

]]> http://www.ronningen.fhs.no/2009/reisebrev-fra-brasil-av-idrett-ball/feed/ 2