Det har vært en lang reise fra vi først kom til Nairobi i Kenya, og på veien har vi fått se mange forskjeller som vi sent vil glemme. Vi i Norge hører mye om hvordan mennesker lever i den tredje verden, men det å se slike omstendigheter med egne øyne blir noe helt annerledes.

I Kenya fikk vi muligheten til å reise til Afrikas største slum Kibera. I slummen bor det rundt 4 millioner mennesker, der alle lever i en svært dårlig tilstand som få kan forestille seg. Vi besøkte en liten barnhage som er styrt frivillig av en afrikansk dame som tidligere har vokst opp i Kibera. I dag har hun selv valgt å bo i slummen for å hjelpe barna så godt hun kan, og det var imponerende å se hvor mye hun gir av seg selv for å få dette til. For å komme fram til barnehagen gikk vi gjennom trange og gjørmete gater, der utallige folk møtte hos med rare blikk. Men det var spesielt barn som virkelig ga oss oppmerksomhet, og ropte gjerne ”How are you?” mens vi gikk forbi dem.

Barnehagen lå i en liten bakgård gjemt fra de trange gatene. Vi møtte barna i et overraskende lite klasserom, og det var en spent stemning når fjorten ukjente mennesker kom inn til dem. Barna var fra omkring to til fem år, og mange av de så mye yngre ut enn det de egentlig var. Men det skulle ikke mye til for å få de til å smile, og lærte villig de norske barnsangene vi sang for dem. Med til Kibera hadde vi tatt med oss klær og leker som vi delte ut til barna i barnehagen, og som vi visste ville komme til stor nytte. I bakgården fikk vi holde og leke med barna, og vi merket den store gleden de hadde for å ha oss der. Selv om forholdene var utfordrende, hadde de fortsatt livsgleden og styrken i seg, og som kanskje er en stor grunn til at barna holder seg så oppe.

Etter besøket i Kibera fikk oss på helt andre tanker. Det og være på et sted med så stor fattigdomsprosent, kan få forestille seg før man virkelig ser det selv. Mer møte med fattigdom ville komme underveis, men Kibera var en opplevelse som ville sette store spor i tankene våre. Vi har sett mye langs veien på reisen fra Kenya til Malawi, og har også vært en vekker for mange av oss. Små murhus er normale hjem for mange mennesker i Afrika, som langt i fra er stort nok for en gjennomsnittlig familie. Barn blir begeistret for å se de store bussene som kjører forbi, og samler seg langs veien for å vinke til oss. Ved stopp har mange barn stilt seg opp for å spørre om mat, og det har vært en vanskelig bit å forholde seg til.

Men det er enkelte ting vi legger godt merke til, og det er å se hvor lykkelige mennesker i Afrika blir av små og enkle ting. I Norge har vi fordeler som vi lett tar som en selvfølge, noe som mange i Afrika bare kan drømme om. Etter denne turen håper vi å huske på alt det vi har sett og opplevd av fattigdom i Afrika, og i ettertid sette mer pris på de forholdene vi har vært så heldige og fått. Eller enda bedre – prøve å jobbe for en bedre og mer rettferdig verden.

Tekst av Anna Caldron

Av stipendiat Fredrik Vatne 

Naturkatastrofer, sult og elendighet. Det er den realiteten dagens fattige møter som konsekvens av klimaendringer – i stor grad forårsaket av den vestlige verden. ”We Have Faith – Act Now For Climate Justice” et engasjement som tar tak i denne problematikken. Vi krever at statsledere tar ansvar og kommer fram til en bindende og rettferdig klimaavtale som tar hensyn til verdens fattige. Vi sprer dette budskapet ved å reise med en såkalt klimakaravane fra Kenya til Sør Afrika i seks modifiserte lastebilder, representert av en tropp motiverte og engasjerte ungdom med ulike nasjonaliteter og kulturer. Den politiske bøtteballetten foregår i Durban i kraft av et internasjonalt klimatoppmøte – omtalt som COP 17. Politikere og kapitalister; pass ryggene deres. 

Det hele brakte løs i Nairobi – hovedstaden i Kenya – andre november. De første syv dagene ble regnet som en klimakonferanse med informasjonsformidling for øyet – lange dager med mye tørr, men likeledes viktig, formidling. Tur/retur verden fant også sitt snitt til å dra på safari, i tillegg til å besøke Kibera – Afrikas største slumområde. Ikke minst gikk dagene til å lære hverandre å kjenne. Vi ble brutalt kastet inn i en kulturtornado uten like – helt fantastisk. Spesielt utmerket de afrikanske representantene seg gjennom en helt unik gjestfrihet, åpenhet og livsglede. Det er ikke bare temperaturen i Afrika som er varm.
Uken i Nairobi kuliminerte i klimakaravanens ”kick-off”, med Ten Sing Norway og ulike afrikanske artister på tapetet. Tur/retur verden og karavanen før øvrig lyste opp programmet med sang, dans og energi. Gatene var krydret med karavanerepresentanter på oppdrag for klimaet – vi samlet underskrifter; intet mindre enn 10 000. En pangstart. 

Konferansen er historie og karavanen starter for alvor. Reisen går mot Tanzania. Vi sover i telt, bidrar med matlaging og oppgaver for fellesskapet. Antallet timer vi tilbringer på veien er kort sagt mange. Samtidig byr det på et tilnærmet ubegrenset tidsperspektiv til å bli kjent, dele historier og reflektere over problemstillinger relevant til karavanen. Ikke minst forvalter vi en unik mulighet til å oppleve Afrika. Vi har sett Afrika fra sitt beste med sin vakre natur, sitt spennende dyreliv og ikke minst imøtekommende publikum. Vi blir møtt av vink og smil og unger som løper etter truckene; jublende og – ironisk nok – fulle av livsglede. Når det er sagt har vi også sett Afrikas skyggesider der ikke en gang det aller mest elementære er tilstedeværende. Begrepet svart/hvitt er ikke tydelig nok.

Reisen så langt har tatt oss til hovedstaden i Tanzania, Dar Es Salam, og videre til der vi befinner oss i dag; Lilongwe, Malawi. Det er på sin plass å nevne at antallet underskrifter fra Malawi er oppi 40 000. Ikke all, men deler av æren, går til karavanen. Konsertene er fantastiske, og Tensing Norway gjør en strålende innsats på scenen. Ved siden av de store konsertene i hovedstedene, har vi også hatt mindre formelle og nærmest spontane opptredener på markeder og lignende. Det er i denne impulsiviteten man får fram karavanens virkelige potensial.

Reisen så langt har vært helt fantastisk, til tross for enkelte tilpasningsvansker og tunge utfordringer. Møtet med en noe mer primitiv livsstil har for mange vært krevende og slitsomt. Kanskje spesielt slitsomt for oss nordmenn som ikke kommer helt overens med et ukjent, afrikansk bakteriegilde. Nok om det. Poenget er at når det kommer til stykket, og man kjenner på verdien av det fantastiske og helt unike engasjementet man er en del av, innser man fort at det er verdt det. For vi er virkelig med på noe helt enestående. Ved siden av verdien og arbeidet karavanen representerer, får også møtet med nye kulturer og mennesker fram det aller beste i oss. Vi er alle med på å danne en atmosfære fylt med latter og humor, sang, kreativitet, innsatsvilje og pågangsmot. Energien i gruppen er ikke maken til noe jeg har opplevd, og alt dette kun etter å ha kjent hverandre i tolv dager. Kulturbarrierene blir stadig mindre markante, og vi nærmer oss den enheten vi hadde som formål å utvikle oss til å bli. Det er rett og slett fantastisk, og vi gleder oss til resten av turen.

Ferden går nå fra Malawi, gjennom Zambia og Botswana, før vi omsider ender opp i Durban i Sør-Afrika. Som så raffinert en Kenyansk reiselederne uttalte, skal vi sørge for å etterlate oss gnister underveis, som forhåpentligvis setter hele Afrika i flammer. Jeg håper du forstår bildet. Durban venter oss, og vi skal sørge for å brygge en energi- og støybombe så kraftig at den blåser taket av hele COP 17. Vi er klare for å tuppe politikerne i ræva.

 En samlet karavanehilsen fra Afrika.

************

Klimakaravenen «We have Faith» starter i dag, 7.november,  fra Nairobi i Kenya og avsluttes 28.novemebr i Durban, Sør-Afrika.

Sammen med KFUK-KFUM, Kirkens Nødhjelp og flere andre frivillige organisasjoner er 50 norske ungdommer underveis for å sette fokus på en rettferdig klimaavtale før COOP17 starter i Durban.

Karavanen kan følges på facebook enten via KFUK-KFUM eller Ten Sing Norway.

Ten SIng Norway: http://www.facebook.com/pages/Ten-Sing-Norway/341339640225

Norges KFUK-KFUM: http://www.facebook.com/kfukkfum#!/kfukkfum?sk=wall

We have faith kampanjen: http://www.facebook.com/groups/169936693063281/

Vil du skrive under for en rettferdig klimaavtale: http://www.kfuk-kfum.no/side3017

Vi som er hjemme kan støtte karavanen ved aktivt å følge den, snakke om den,  og med vår forbønn.

For info om sikkerhet og Beredskapsplaner:
Se: http://www.kfuk-kfum.no/side3006/artikkel3009/side3017
Klikk deg ned på siden: Beredskapsplaner

Flyturen gikk veldig bra selv om det var en del overdreven snusing, veldig mye film og litt vin. Men etter en 12 timers lang flytur fra London til Rio, ble vi stappet inn i 2 antikke fremkomstmidler. Det mange trodde skulle bli en rolig kveldstur fylt av glansen fra Rios gatelys, viste seg å bli et rotterace uten like. De som så ut som de var trygge og jordnære sjåfører, viste seg å være personer som ikke hadde hørt om ordet sikkerhet. Likevel ankom vi hostellet i Rio en knapp time senere uten en skramme.

Da morgenen kom, var alle klare for volleyball, soling på stranda og drikking av kokosnøttmelk. Det var en nydelig dag, som virkelig stod til forventningene.

Selv om noen smertelig måtte erfare at det nok var behov for mer enn sololje med faktor 0, når solen på Rios strender stekte som værst. 

De neste dagene gikk med til vandring langs stranden Copacabana, intensive beachvolleykurs, mere tæning, leking med bølgene og utflukter på restauranterrundt omkring i den travle byen. Bestillingene gikk ikke alltid som forventet da brasilianere ikke er så veldig flinke i engelsk.

Dagene i Rio nådde sitt toppunkt da vi tok turen opp i de store høyder. Etter en svingende og humpete tur nådde vi den mye omtalte Kristusstatuen. Derfra fikk vi god utsikt over byen, og fikk tatt mange pene og spesielle bilder.

Vi var også på besøk i en favela like utenfor Rio, der ”Ungdom i oppdrag” driver et prosjekt. Når vi kom fikk servert god mat før det var duket for fotballkamp. Først spilte vi mot noen barn, som var livlige og veldig raske. De dunket inn et par mål, men det gikk dessverre ikke deres vei. Da vi skulle spille mot noen tenåringer som var i vår aldersgruppe var vi litt for godtroende så da gikk det ikke vår vei..

Nora og Else-Marie stiftet nye bekjentskap og fikk seg mange nye venner, som etterhvert stilte opp til slåsskamp når guttene prøvde å kaste Else uti bassenget.

Vi var sene hjem denne dagen, da minibussen var litt forsinket, men Amir stilte med underholdning og dansebattle.

Fredagen var vi på besøk hos Tommy Nilsen og Karanba. Endre Olav, Jørn og Jørgen U trente med den tidligere Lynspillerens unge mannskap. Resten av oss fikk et foredrag av Tommy og samtidig fulgte med på treningen. Vi fikk høre om oppstarten av Karanba og hans opplevelse av Brasil . Dette var et spennende møte.

Den siste dagen i Rio sto vi opp grytidlig for å spille volleyball med Pablo og våre brasilianske instruktører. Alle var veldig engasjerte så det var veldig gøy og lærerikt. Jørgen U lærte at det å yppe seg mot de store bølgene ikke alltid er like lurt, da han ble reddet av en livvakt.  Deretter var det tid for litt shopping og fritid. På ettermiddagen gikk turen videre til en fotballkamp, mellom Botafogo og Figuirense, i utkanten av sentrum. 

Her var det fullt liv, og vi tok gladelig del i den lystige stemningen som utartet seg på tribunene. De fleste av oss kjøpte Botafogodrakter og gled godt inn blant hjemmefansen. Etter fotballkampen ble vi hentet av en buss som kjørte oss til Niteroi og nye eventyr.

Av Else Marie, Robin, Kristian og Jørgen U.

*************************************

5-8/11-11Vi ankom Club Naval sent lørdag etter fotballkampen. Vi fikk oss et lite sjokk da vi så sovesalen vi skulle sove i. Trangt mellom sengene og ikke så stort for 12 idrettskarer med masse skittent treningstøy, men vi bestemte oss for at vi skulle gjøre situasjonen så god som mulig.

Søndag var hviledag: Vi ble kjent med området og hvordan access-kortene fungerte. Vi så fort at brasilianere ikke er vant med å styre ting selv, med et ganske firkantet system der vi betalte en plass og fikk maten vår en annen. Ellers var det å smøre kroppen godt inn med sololje, istedenfor kanskje det lureste, solkrem, noe som mange feilvurderte. På kvelden fikk vi penger for å kjøpe oss middag.

På mandagen var det fullt kjør igjen med fysisk aktivitet med fjelltur til toppen Costao. På bussturen bort til dit vi skulle begynne, ble undertegnede kjent med en del av den rike kulturen i Brasil. Det var litt vanskelig å komme seg opp på fjellet, grunnet bratte fjellvegger og somme med radikal høydeskrekk, men alle kom seg trygt både opp og ned. Må også ta med at en viss person ikke ble med på turen grunnet den voldsomme skrekken sin for slanger.Etter fjellturen gikk vi på stranda der vi var til lunsj. Der ble det “tænning” for alle penga!!

Klokken 6 spilte vi sandfotball kamp mot lokale helter fra Niteroi. Dette endte med knepent tap for rønnerne (10-0),  men ufortjent i og med de spilte med 13 spillere (2 for mye) halve kampen. Coach, Robin Austrheim hadde vanskeligheter med Endre Olav Osnes som aldri holdt posisjonen sin. Undertegnede fikk også et heller ufortjent gult kort.

Vi var så heldige at Åsmund (guiden vår) har en bekjent her i Niteroi som lager fantastisk mat! Dette kan hun virkelig. Til slutt gikk vi opp igjen og litt mer frie tøyler til aktiviteter.

Skrevet av: Xoxo Jørn, Christopher, Sindre og Line

9-12/11-11 Ny dag, og nye muligheter for å vise seg frem i Copa America. Etter tirsdagens runde med både sandvolleyball og svømming, stod Red Devils og Team Mummidalen nå helt likt i teten før dagens runde med basketball. Varmen på basketballbanen var nesten uutholdelig, men med nok vann og god innstilling, kjempet lagene seg gjennom kampene. Litt hett ble det også blant deltagerne ettersom basketball er en sport med litt uklare regler for oss nordmenn, men vi er en god gjeng, og frustrasjonen ble lagt igjen på banen da fløyta blåste for siste gang. Red Devils med Gina, Martin, Robin og Jørgen Z.H stakk av gårde med seieren, noe jeg synes var vel fortjent ettersom de ikke bare viste gode sportslige ferdigheter på banen, men også en god sportslig innstilling. Etter Copa America spiste vi lunsj og solet oss ved bassenget før vi ute på ettermiddagen for andre gang skulle møte de brasilianske favelaguttene i sandfotball. Etter mandagens stortap hvor brassene stakk av med en 10-0 seier, var vi nå innstilt på å vise at nordmenn kan bedre. Ved å sette offside-linjen høyere og ikke vise like stor forsiktighet som på mandag, halverte vi dagens resultatet til 5-0. Vi var fornøyd med kampen, men selvfølgelig litt ergelige for at vi ikke fikk satt ballen i brassenes mål. Etter kampen takket vi guttene for kampen, og jentene fikk spille litt med favelajentene. Det er litt vanskelig å kommunisere med noen som ikke kan et eneste ord engelsk, men vi har funnet ut at mye kan sies med et stort smil, tommel opp og Ronaldinho-hilsen. Senere på kvelden var vi igjen invitert opp i favelaen til middagen hvor vi i dag fikk servert panert fisk, ris og saus. Maten var som på mandag veldig god, og stemningen var på topp. Tilbake til Clube Naval tok flere av oss motorsykkel-taxi, en veldig morsom, fartsfylt og ikke minst billig transportmetode.

Torsdagen er en av de travleste dagene vi har hatt her i Niteroi. Dagen begynte med en ny fartsfylt runde i Copa America. På tross av den slående heten var det mange motiverte deltagere som entret banen, noe som nok hadde en viss sammenheng med at det var fotball som stod på planen. Team Red Devils gikk nok en gang av gårde med seieren. Etter en nervepirrende straffekonkurranse ble det klart at Team Mummidalen kom på andre plass, Team Sunshine endte på 3. plass og Quesedillas inntok den sure fjerdeplassen. Senere på dagen tok vi buss til favelaen der Vanja bor. Med sterk vilje og god lagånd tok vi fatt på et relativt hardt prosjekt (med tanke på temperaturen) med å løfte et lass med murstein opp på taket av huset hennes. Etter en god stund med løfting og stabling var det mange slitne kropper som ble servert en absolutt nydelig lunsj. Etter mat, avslapping og en deilig dessert gikk turen videre for å høre på et brasiliansk orkester. Her fikk vi også høre litt av historien bak stiftelsen av orkesteret, og helt til slutt var vi så heldige å få se og høre på en liten konsert. Etter en lang dag med mange slitne kropper satt vi oss på bussen hjem til Club Naval og tok en rask dusj før det bar tilbake til favelaen der vi nok en gang fikk servert en nydelig middag av Donna Graca.

Siste dag på yatchklubben. Dagen startet med en tidlig frokost før noen tøffe og barske sjeler tok beina fatt og satte seg i en taxi opp bakken til paraglidingen. De heltemodige guttene og jentene som nå svevde 200meter over bakken med en svett brasilianer som snakket kebabengelsk for alle penga på ryggen.  Samme tid på en tennisbane ikke så langt unna hadde resten av klassen sakte men sikkert kommet i gang med  tennisturnering. I 11tiden var endelig hele klassen samlet igjen og tenniskrigen startet for fullt, selv om det ikke ble særlig av en turnering når Kjetil var med. Med hjemmelaget kølle tok han å knuste alle sine motstandere, til og med den hittil ubeseirede Fredrik. Etter en kald og velfortjent dusj gikk turen bort til favelaen der vi fikk se hvordan de faktisk bodde og en hund som ikke var så glad for gjester. Atter en gang prøvde vi oss på det lokale fotballaget, denne gangen gikk det mye bedre enn tidligere. Her snakker vi et forsøk på et brassespark 1meter foran mål og 10cm over bakken fra en overentusiastisk bergenser, men tap var uunngåelig. Senere på kvelden tok vi turen opp i favelaen for så å kose oss med god grillmat og bursdagkake for vår kjære prest før noen så tok kvelden og gjorde seg klare til å stå opp kl 4 neste morgen mens de andre dro ut for å danse til neste morgen.

På lørdag sa vi farvel til Niteroi og satte kursen for ferieøya Ihla Grande. Etter 2 timer i buss og nesten like lenge i båt kunne vi gå i land på den sagnomsuste øya. Dette er en tidligere fangeøy, men som de siste 20-årene har blitt en av de mest populære ferieøyene i Brasil. Det er ingen biltrafikk på øya, så enten må du gå eller ta båt for å forflytte deg. Vi fikk innlosjert oss på pousadaen(hotellet) før det var klart for vår første utflukt. Vi gikk gjennom jungelen opp til en idyllisk foss. De tøffeste av oss tok seg en dukkert og dusjet i fossen. På kvelden spiste vi middag på stranda, med bølgene som nesten slo inn under bordet vårt.

Skrevet av: Jørgen Z.H, Fredrik, Krister og Nora

13-15/11-11Dagen startet med en grei frokost, og deretter var det på tide å manne seg opp til en lang, lang, lang 10 kilometers tur gjennom den skumle jungelen. Og i den ekstremt skumle og nifse jungelen finnes det supersøte aper, jordnære ekorn, og sist men ikke minst, Robins beste venner: nemlig slangene! Turen til stranden var som en berg og dalbane, mange oppturer og nedturer. Etter 2 timer med streving og ljåing gjennom jungelen, ankom vi Lopes Mendes, en strand kåret til en av verdens topp 10 strender. Vi lånte (og prøvde) surfebrett, kastet frisbee, spilte volleyball og koste oss! Etter en lang dag på stranden, var det på tide å bevege seg hjemover. De fleste tok båt-taxi hjem til pousadaen, mens resten prøvde og knuse selveste Åsmund Kleivenes med intens løping. Resten av kvelden hadde vi fri, og lov til og gjøre det vi ønsket. Tiden gikk til middag, shopping og avslapping.

Mandag var det fridag! Folk vandret rundt og holdt på med forskjellige ting. Noen var i “byen” og shoppet litt, mens andre slappet av under vanntett tak, siden været ikke akkurat har vært ideelt under vårt opphold her på Ilha Grande. Endre-Olav, Kjetil og Åsmund prøvde dykking, noe som falt i god smak! Sindre tok turen ut for å snorkle, sammen med en haug med hyggelige brasilianere.  Tre av oss tok vaskeekte tatoveringer, mens et par andre forholdt seg til hennatatovering. Middag og shopping var dagens resterende agenda.

Tirsdag er dagen hvor den 31 timers lange hjemreisen settes i gang. Vi sjekket ut kl. 10 fra hotellet, og hadde fri frem til 14:00. Regnet daler fortsatt varsomt ned fra himmelen, og flere benytter derfor anledningen til å slappe av og titte litt rundt på interwebben. Andre tar seg en siste tur rundt i det lokale shoppingdistriktet.  Kl. 16:15 er tiden inne for å møtes på kaia for speedboat inn til Rio, før vi blir transportert til flyplassen via buss. Deretter starter den 12 timers lange flyturen fra Rio til London. Etter en laaaaaang og kjedelig reise er Norge nok en gang innenfor rekkevidde. Vi gleder oss skikkelig til å ankomme Rønningen og alle de fantastiske personlighetene som er bosatt der 

Skrevet av: Amir, Marius, Gina og Martin

Vi er nå hjemme igjen etter tolv dager i fantastiske Sør-Afrika. Alle sitter igjen med sterke inntrykk, og minner for livet. Første uka oppholdt vi oss i Soweto hvor vi de første nettene sov hos vertsfamilier, deretter hos Soweto Backpackers. Den andre uka var vi i Cape Town hvor vi sov en natt hos vertsfamilie og de andre nettene på Cape Flats, YMCA.

Lørdag var det tid for Safari. Dette var noe alle gledet seg til, og høydepunktet for mange av elevene. 05.45 satt alle elvene klare med kameraer i safaribilen. På turen fikk vi se løver, sjiraffer, nesehorn, elefanter, sebra, antilope, villsvin og struts. Den første dagen i Cape Town fikk vi være med YMCA. Først reiste vi til et sykehus hvor mange sterke inntrykk ventet oss. Damene som geleidet oss gjennom sykehuset presenterte oss for pasientene som satt og ventet på time. Det første som ventet oss var avdelingen for mennesker som ventet på HIV medisiner, inkludert små barn. Sykehusene er noe annerledes enn de vi har i Norge, her spaserte vi rett inn som selvfølge, lukten var sterk, vi så mange tøffe skjebner og det hele føltes unaturlig.

Deretter besøkte vi et varetektsfengsel for jenter i Cape Town. Dette er et varetektsfengsel for jenter mellom 12 og 17 år. Der oppholder jentene seg til rettsaken deres er avsluttet. Jentene har gjort forksjellige kriminelle handlinger. Alt fra nasking til mord.

På tirsdag gikk turen til Stellenbosch for å se hvor de produserte vin for deretter å prøvesmake produktene deres. Her fikk vi smake ut fem forskjellige viner, og stemningen var på topp. Noen kjøpte med seg flasker hjem, vi fikk også tid til å betrakte det fine landskapet rundt og kose oss skikkelig.

I Sun City, et stort badeland i Pilanesberg fikk vi endelig litt tid til avslapning og nyte Sør-Afrikas varme. Her lå noen i sanda, slikket sol, badet i bølgebassenget, mens andre foretrakk skyggen og det gigantiske kasinoet innendørs. Vi fikk også bruke en kveld på shopping, på Waterfront, det største kjøpesenteret i Cape Town. Kanskje i overkant stort siden vi brukte mer tid på å finne frem til butikker enn og faktisk gjøre de store kjøpene. 

Noen av de steden som gjorde mest inntrykk var:

Footprints:
Det er blitt onsdag og vi har vært på bl.a Footprints Hospice som er et hospits for HIV/AIDS syke. Vi fikk først høre historien til hvordan det hadde blitt et sjukehus. Det er en gjeng pensjonerte sykepleiere som en dag for snart syv år siden satt med tekopper og snakket om situasjonen i landet, da de kom fram til at «Vi kan ikke bare sitte her og drikke te og spise kjeks; folk dør der ute! Og vi har kunnskapene til å hjelpe.» Vi fikk høre historien til en 24 år gammel jente som var blitt HIV positiv og fikk omvisning rundt på sykehuset der de lå i sengene med AIDS. Det gjorde sterke inntrykk på de aller fleste.

Eunice:
Vi er i Cape Town og vi har vært med en dame som heite Eunice som driver et suppekjøkken i Khayelitsha Township. Vi fikk en varm velkomst når vi kom ut av minibussen. Eunice ga oss alle en god klem etterfulgt av herlig sang og dans av de eldre. Inne ble det enda mer sang og dans. Eunice er en fantastisk dame som gjør utrolig mye for de eldre i området, hun bidrar til sang, dans, bønnestund og middag. Fantastisk!

Det har vært en tur hvor vi virkelig har sett kulturforskjeller, kontraster, velferdsforskjeller og sett enn helt annen del av verden enn den vestlige. En tur som vil være med oss hele livet og som har gitt hver enkelt av oss opplevelser vi seint vil glemme.

Hilsen sosiallinja ved Vilde, Dina og  Anna!!!!

*****

Et person jeg har møtt 

Keabetsoe:
Etter 14 timer med fly kom vi endelig til Sør-Afrika. På flyplassen venter  KB på oss. KB skal vare med oss i hele turen. Han er fra Sør-Afrika og med han har vi lært masse om apartheid, afrikans kultur og språk. Fra Soweto til Cape Town, gjennom sykkeltur, safari og Robben Island har KB og hans gode humør vært med. Noen har blitt kalde, syke og angrepet av apekatter men smilet til KB var her for å få oss til å føle oss friske og trygge igjen. Når noe er galt, da kommer han med et blikk, et smil eller en ”ja, da kjører vi!” og alt går fint igjen.

Eunice:
I Sør-Afrika har vi møtt de vakreste mennesker, blant dem har vi Eunice. Eunice er en afrikansk kvinne som valgte å endre sitt hus til et samfunnshus hvor hun og andre damer synger, danser og lager mat til eldre personer. Hun holder også leir for unge jenter, der de kan le, prate og spørre om alt de lurer på. Eunice er livlig og har en reell evne til å formidle glede. Den varme velkomsten og hennes sanger har ledet oss til å dele en dans med de andre gjestene. Eunice er både et smil, en dans, en latter, men også en av de tristeste farvel jeg husker.

Takk for de fantastiske minnene og uforglemmelige øyeblikk                     
Juliette på Sosial

[[Show as slideshow]]

*********

Hilsen fra Soweto

Alt er bra med oss i Soweto. Slitne elever etter lang flyreise, spente foran to netter i vertsfamilier. Etter første natta hos familiene hadde de masse å fortelle hverandre.

Ellers er alle solbrente og fulle av inntrykk. Besøk hos de fantastiske damene på Footprints Aids hospice  og sykkeltur rundt i Soweto i dag. Snart tid for skriving i refleksjonsboka, middag og felles kveldssamling.

Vi har det fremdeles bra i the Big Apple , selv om lommebøkene begynner å bli litt slukne etter heftig
shopping av gitarer, iPads  og annet utstyr. Torsdag var vi på  hyggelig workshop med unge musikkstudenter fra Gramery Arts High School .
Samme kveld opplevde vi verdensmusikeren Arturo Sandoval på klubben Irridium : cubanske rytmer mixa med amerikansk jazz!
Fredag var vi først på verdens billigste elektronikkbutikk B&H , som er drevet av rettroende jøder med lange krøller , litt Donald Duck faktor på
interiøret ibutikken der transportbånd fra lageret til kassene går på kryss og tvers i taket . På kvelden opplevde vi Manhattan Schoool of Music sitt eliteensemble
fremføre filmmusikkversjoner av musikalen West Side Story, et fyrverkeri av en konsert med utrolig høyt kvalitetsnivå på fremførelsen.
Lørdag startet vi dagen med brunch på La Parisienne , som er Arnes stamkafe på 7th avenue, deretter bar det til Sjømannskirka for øving til konserten vi skulle ha sammen med gjengen fra Gramercy AHS.Det ble en flott konsert der alle fikk vist seg fram for et begeistret publikum , men vi måtte utsette konsertstart med 30 min, da hele New York trafikken  låste seg på ettermiddagen pga av opptak til den siste Batmanfilmen: de stengte likegodt Brooklyn Bridge i noen timer!
Sånn er det her på Manhattan , det kan ofte lønne seg å gå til fots dit man skal, og det er deilig med mildt høstvær , selv om vi kjenner at vinter’n ligger på lur.

Hilsen bandklassen

********
Reisebrev del 1fra New York 2011

Band har hatt to fine dager i New York allerede . Her er det indian summer og hetebølge for denne årstiden, nesten 20 grader hver dag og mildt om kvelden. Idag har vi vært ad hoc studenter ved Manhattan School of Music ( MSM ) og New York University (NYU) , hvor vi har deltatt på masterclass og sambaworkshop.

Imorgen skal vi på huskonsert på MSM , men først skal vi sjekke utstyr på Sam Ash .

Senere i uka venter workshop på Gramercy Arts High School, konsert på Sjømannskjerka, Jazzmesse i St Peters og jamsession på ABC no Rio . Vi digger Manhattan , og bor greit og utrolig sentralt på YMCA West Side, med utsikt over Central Park. We Love NY!!

KLIKK HER: Se på Youtube hvilken minister som stoppet for å ta i mot oppfordringen:

Ten Sing Norway og T/R Verden foran slottet

Mandag morgen var TSN representert på Morgennytt sammen med Utenlandssjef i KFUK-KFUM, Fredrik Gald Gjernes (se NRK Morgennytt Nett TV fra 06:53 – 06:59 mandag 31.10.2011).

 Tirsdag morgen drar vi i vei til Nairobi, og reiser hele veien gjennom Kenya, Tanzania, Malawi, Zambia, Botswana og Sør-Afrika til Durban for FNs klimakonferanse COP17.  Her må verdens statsledere enes om en ny og rettferdig klimaavtale som avløsning for Kyotoprotokollen som går ut i 2012.  På veien vil vi ha konserter, kampanjer og stunts.

Fredrik Vatne fra T/R Verden holder appellen for Erik Solheim

 
Les våre klimakrav og skriv under kampanjen som overleveres Miljø og Utviklingsminister Erik Solheim før han reiser til Durban i slutten av November på KFUK-KFUMs sider.

Oppfordring til Miljø og Utviklingsminister Solheim.

Stortinget T-banestasjon
Tilgjengeligheten for en rullestolbruker og en med nedsatt synsevne. Inngangene var store og fine + elektrisk døråpner. Heisen var rett ved inngangen, altså lett tilgjengelig. Stor plass utenfor heisen og automatisk dør, men et lite minus var at heisknappen var over 1meter, og dermed alt for høy.

I løpet av rollespillet måtte alle elevene delta i plenumsdebatter, avstemninger, partigruppemøter, tverrpolitiske komiteer og TV-debatter. De representerte partier som Folkepartiet, Tradisjonspartiet og Økopartiet. Spillet kulminerte i at Folkepartiet stilte Kabinettspørsmål, og drev landet ut i regjeringskrise, da det ikke var vilje blant de andre partiene til samarbeid om regjerings saker.

I løpet av rollespillet måtte alle elevene delta i plenumsdebatter, avstemninger, partigruppemøter, tverrpolitiske komiteer og TV-debatter. De representerte partier som Folkepartiet, Tradisjonspartiet og Økopartiet. Spillet kulminerte i at Folkepartiet stilte Kabinettspørsmål, og drev landet ut i regjeringskrise, da det ikke var vilje blant de andre partiene til samarbeid om regjerings saker.