På Kafé med Ephemera

Lørdag 19. Mars spilte ephemera på stortorget. Etter konserten fikk vår hardtarbeidende reporter sjansen til å intervjue dem.

Det er lørdag 19. Mars. Klokken er 14.10 og jeg ankommer Stortorget i Oslo. Været er grått og litt surt. På Stortorget arrangeres det en messe i regi av Bergen Reiselivslag. På den ellers så grå dagen, skinner sola over Stortorget om kanskje bare i sinnet. For her spiller Ephemera. De nydelige stemmene fra Bergensdamene legger seg over plassen. Jeg ser rundt meg og alle står og nyter solskinnsmusikken.

Klokken er 14.59, Christine Sandtorv, Inger Lise Størksen, Jannicke Larsen og undertegnede står foran døra på mono. Vi småfryser litt og venter på at det skal åpnes. 15.01 går låsen rundt og vi går inn.

De forteller at de har hatt en hard dag der de stod opp klokken seks for å reise fra Bergen. De reiser mye. I fjor opptrådde de over 100 ganger. Men hvordan startet så det hele? – Vi sang i kor sammen og spilte litt gitar med noen gutter vi hang med. Vi ble nok ganske inspirert av Poor Rich Ones som øvde på samme sted som oss. Fra begynnelsen av hadde vi ikke noen konkrete bandplaner, men det var jo så gøy pluss at vi fikk en del gode tilbakemeldinger. Så da var det gjort, forteller de.

“På 3nord var det litt tøffere”

-Skoleåret 95/96 tilbragte dere på Rønningen FHS, hva gjorde dette året med dere? – Det var veldig kjekt. Inspirerende musikalsk, for alle oss gikk jo på bandlinja. Det var masse flinke folk. Ikke minst deilig med et friår der man ikke trenge å tenke så mye på skolearbeid, men å få utfolde seg musikalsk. Men det var jo ikke minst utrolig sosialt, sier Christine smilende. -Det var var vel det viktigste med det hele, supplerer Jannicke. -Vi hadde veldig godt miljø på avdelingen vår, 2nord. Der var vi sånne “typiske” folkehøgskolejenter den gangen. Spilte spill og strikket, sier Christine. Nostalgien lyser ut av henne. Hun legger til at de to andre var litt tøffere derimot. – Ja på 3nord var det litt tøffere, samtykker Jannicke. -Det var et veldig fint år og vi kunne nok fått mer ut av det musikalsk også, men det sosiale kunne ta litt overhånd til tider. – Arne Hiorth var en helt heidundrende bra lærer, og gjorde absolutt timene til en trivelig tid. Selv om han enkelte ganger på huskonsertene kunne bli litt oppgitt over oss, meddeler Inger Lise. – Vi opptrådde jo på huskonsertene med forskjellige folk og en del coversanger ble det også. Og det endte svært ofte med latterkrampe, forteller Jannicke. – Det er derfor jeg står i midten, skyter Christine inn. – For de greier ikke å stå ved siden av hverandre, da begynner de bare å le.

Punk-Ephemera…

Men hva var det første dere gjorde på en huskonsert? – Vi spilte nok sammen oss tre. Husker vel ikke nøyaktig hva slags sang det var, men på den tida var vi ganske freaka i klesstilen og hadde litt piercinger. Folk hadde fått med seg at vi var et band men hva slags musikk vi spilte det visste de ikke. Så kom vi på den første huskonserten og spilte en rolig god gammel Ephemera låt. De fleste trodde vi spilte punk eller noe lignende så det ble litt latter i salen, sier Inger Lise smilende. Hva gjorde dere etter Rønningen? – Da ble det mye spilling og mye reising, studerte litt ved siden av. Så startet vi eget plateselskap i 99. Så har vi jobbet konsentrert rundt det. I to år lønnet vi bare meg, så jeg jobbet fulltid med promotering av oss. Og det siste halvannen årene har vi levd av musikken. Og det var veldig deilig. Endelig kunne vi leve av det, smiler Inger Lise fornøyd.

Porøs

-Så til slutt kommer det store spørsmålet mitt, hva liker dere best av porøs melkesjokolade og stratos? – Veldig vanskelig spørsmål. Men det heller nok mest mot porøs, sier Jannicke. – Det gjør definitivt jeg, smetter Inger Lise inn. -Før likte jeg veldig godt stratos, men den har en ettersmak. Uansett spiser jeg aller helst mørk sjokolade, type 70 prosent, sier Jannicke og drømmer seg langt vekk.

Bjørnar Øyslebø